tirsdag 25. april 2017

men jeg blir jo fristet til å bare la det stå her

Vi har bestemt oss for å ha badekar på gården. Ikke dusj. Badet vårt blir ikke veldig lite, men ikke stort nok til begge deler. Med barn i huset passer det jo godt med badekar, og jeg ser for meg at det kanskje blir mer dagligdags for oss også å legge oss ned i et varmt og godt bad etter mange timer ute. Her oppe bruker vi jo mer tid ute, uansett vær. 

Så valget falt altså på et badekar. Og ikke et hvilket som helst et. Vi fant et på Finn vi. I akkurat passe størrelse og med en form som passer badet vårt godt. Vi må jo ha litt gammelt preg på dette rommet også. Selv om vi føler vi står nokså fritt der, for det har aldri vært noe bad i dette huset. Med de valgene vi nå har tatt, mener vi det vil harmonere med resten. Jeg gleder meg til å vise dere det sånn skikkelig!

Siden badekaret er gammelt, ville vi gjøre det som måtte til for å få det helt rent på innsiden. Vi har derfor kjørt det inn til Oslo og fått det "emaljert" på nytt. Her om dagen hentet vi det, og nå står jobben med å behandle det på utsiden. Burde gjort det i motsatt rekkefølge, men av diverse grunner ble det ikke slik.

I hele går stod Thomas og pusset og sandblåste utsiden. All rust skal bort, for vi skal nemlig male det og vil ikke at rusten skal trekke igjennom. Hvilken farge det skal få? Det har jeg jo lyst å fortelle deg nå med en gang, men det blir jo mer moro om du samtidig kan se bilder. Men du må gjerne komme med forslag. Kanskje kommer du på en bra kombinasjon jeg ikke har tenkt på?

Badet der oppe i andre etasje er faktisk helt ferdig nå! Det er jo nesten ikke til å tro. I går malte jeg siste strøk i taket, og nå venter vi bare på rørlegger og elektriker slik at vi kan slå på kranene. Det skal bli en sann fryd å legge seg ned i dette badekaret for første gang, men jeg må jo si jeg blir fristet til å bare la det stå her. Det hadde i alle fall blitt bad med utsikt! Kanskje vi en gang der inne i fremtiden må skaffe oss et gammelt badekar til, sette det utpå en pynt her oppe i bakkene, fyre med ved under og sette oss i for å se nattehimmelen klar og fin en kald vintersnatt? Ja, det er deilig å drømme. I mens tar jeg gjerne til takke med utsikt til skogen gjennom vablete glassruter også!

mandag 24. april 2017

urbant på landet

I dag starter jeg like godt med et sorthvitt-bilde tatt med mobil. Jeg har nemlig tenkt å ta dere med backstage på en jobb jeg gjorde for en liten stund siden. Men først litt forgrunnskunnskap:

*Sorthvitt-bildene er tatt av Martha Irene på Elizabeth Mote
(Jeg gjør oppmerksom på at du kan trykke på bildene for å se dem i riktig kvalitet.)

Midt i Kviteseidbyen ligger et stort og fantastisk fint bygg. Rosa av alle ting! Det ble satt opp etter en bybrann, og ble bygget i jugendstil som var tidstypisk for perioden. Gjennom store deler av denne gaten, kan man se vakre trehus i jugenstil. Som feks. huset til høyre som i dag inneholder en utrolig koselig kafé. Kafe Hvidesøe. Men tilbake til jobben! For nå rodde jeg meg visst litt utpå her, siden det er så mye jeg kunne fortalt om denne koselige byen vi har kommet til. I det rosa bygget finner du nemlig en klesbutikk. Elizabeth Mote. Og jentene bak denne disken har så mange bra tanker, kjempe fine lokaler og supert utvalg!  

Jeg tenkte, da vi kom hit, at veldig mye ville bli annerledes. Å forflytte seg fra en by til ei bygd, måtte jo by på mange forandringer. Joda, vi lever i helt andre omgivelser nå, mer naturlige (ikke så mange lyskryss og fabrikker ;O) og har truffet så utrolig mange nye og gode mennesker. Men vi handler fortsatt på Kiwi, drikker deilig latté på kafé og blir fristet av nyheter og gode tilbud i klesbutikkene. Det har faktisk slått meg mange ganger i det siste at jeg lever jo akkurat som før! Så kommer dette andre i tillegg: Å ha et lite småbruk, dyrke sine egen mat, ha dyr på tunet og samtidig kunne leve et roligere liv. (Akkurat det siste har ikke vi kommet i gang med helt enda ;O). Jeg ser frem til å lære og prøve ut mange nye ting. Det skal bli så spennende og gøy! Kanskje er jeg litt innhabil, men dette bygdelivet passer meg så utmerket.

Tilbake til oppdraget. (For det å flytte på landet, har også ført til spennende og nye jobber for meg.) Elizabeth Mote - det var for dem jeg skulle gjøre en jobb. De har just åpnet en nettbutikk, og jeg var med å få i gang dette med bilder. Vi satte av en dag i klart og tidlig vårvær. Jentene i butikken hadde sine kontakter, skaffet modell og medhjelper, stod klar med en rekke fine antrekk og jeg var altså klar med kamera. 

Modell: Heidi Sjerve // Instagram: @heidisjerve
*Hun driver Kiwi-butikken i Kviteseid. Du har kanskje sett henne før? I matkjedens kampanje om pris, er hun på plakater over det ganske land. Se HER.

Styling og lys: Rodger Halston  // Instagram: @rodgerhalston
*Han jobber som skuespiller og modell i USA.


Det ble noen morsomme og konsentrerte timer i Kviteseidbyen. Her er det nok av vakre og naturlige bakgrunner for fotografering, og det var gøy å jobbe i et team som dette. Rodger passet blant annet på at ingen merkelapper syntes og at klærne hang fint på Heidi til en hver tid. Engelsken fikk jeg også øvd på. For hele dagen gikk vi rundt og pratet engelsk der nede i Kviteseidgatene. 

Det urbane møter det landlige. 
Det norske møter det internasjonale. 

Heidi på Kafé Hvidesøe
Så - visst kan man leve urbant på landet. 
Man er bare en kjøretur unna de store byene, og med noen tastetrykk ligger hele verden åpen. Så kan man samtidig nyte naturen, glede seg over alle smil og småsamtaler man har i løpet av en dag, trykke seg inn i en nettbutikk, få litt jord under neglene eller bestille en rykende god kaffe. Det kommer vel an på hva du gjør det til, men alle muligheter ligger der, slik jeg opplever det. 

Dette ble rett og slett en aldri så liten Kviteseid-reklame. Ingen annonsører er innblandet, men jeg ville så gjerne fortelle om en litt uvanlig dag på jobben. Så ble det litt ekstra fordi det er så mye bra her som vi gjerne vil dele med deg. - Om du stikker innom, har feriested eller familie her eller om du som jeg, har hatt lyst å flytte hit. Himmel og hav! Tenk så gøy det kunne bli ;O)

Nettbutikken til jentene i det rosa huset: elizabethmote.no



Da hiver jeg på denne også: Kva skjer i Kviteseid
En facebookside som nylig er startet opp. Det kommer altså mer. Masse mer.

torsdag 20. april 2017

det blir moteshow!

Etter endt dag i Fretex Skien sine nye og fantastiske lokaler!
I forrige innlegg fortalte jeg dere om et arrangement på Dyrsku´plassen i Seljord den 20. mai som jeg skal være med på. Jeg har ikke fortalt dere alle detaljene enda, men de er rett rundt hjørnet, og her kommer i alle fall litt til! Samt litt behind-the-scenes fra prosessen ;O)

Vi skal ha et stort
Lørdag 20. mai klokka 12.00 på Dyrsku´plassen i Seljord - mer informasjon kommer altså snart!

På dette showet vil du få se koftene fra Kofteboken 1&2, sammen med gjenbruksklær. For igjen har jeg hatt glede av å samarbeide med Fretex. Og ikke bare det, jeg jobber også tett med et aldri så ungt og fresht crew med studenter fra Kvitsund Gymnas. 

La meg presentere dem! Fra høyre: Sara, Tina-Charlotte, Ingrid og Marthe.

I går brukte vi hele dagen sammen i Fretex Skien sine nye og utrolig fine lokaler på Kjørbekk. Vi fikk plukke fra øverst hylle og satte sammen fargerike og fine gjenbruksklær til koftene vi gjerne vil vise dere 20. mai. 

Dette er bare et lite knippe av de koftene vi skal vise. 
Målet er å vise hvordan man kan bruke det tradisjonelle inn i en ny tid. Mer enn noen gang er gjenbruksklær aktuelt, og koftene har fått et oppsving vi aldri har sett maken til på mange, mange år. Derfor syns vi dette er en perfekt kombinasjon! I dette rommes både miljø, mote og tradisjon. 

Litt inspirasjons-innhenting mellom øktene. 

Til slutt et mobilbilde tatt av Fretex Skien-sjefen selv. Jeg gleder meg til videre arbeid med denne fine gjengen, og ikke minst til å avslutte det hele med et skikkelig moteshow i mai. 

Lørdag 20. mai altså. Det gjelder å holde av datoen ;O)

tirsdag 18. april 2017

hva skjer?

Jo, det skal jeg snart fortelle dere. Koftene fra Kofteboken 1 og 2 skal igjen ut på nye eventyr, og arrangementet jeg sikter til i denne omgang går av stabelen lørdag 20. mai. Det blir supergøy og det skjer på Dyrsku´plassen i Seljord! Jeg skal snart fortelle mer, for dette er nemlig noe du også kan være med på. Ja, jeg håper at du kommer jeg! 

Jeg kan si så mye at dette handler om å vise hvordan tradisjonen kan brukes på en trendy måte i en ny tid, og i morgen fyller jeg bilen med noen skikkelig bra studenter som jeg skal samarbeide med om dette prosjektet. Vi skal plukke ut noe som passer superfint til koftene. Jeg lover å ta bilder, slik at dere får se. Og jeg skal snart fortelle dere alt sammen. Informasjonen er bare inne til dobbeltsjekk ;O) Dette blir så spennende!

Ja, dette ble rett på etter påskeferien dette. Jeg får fortelle litt om den også, litt senere. Nå ville jeg så gjerne rope dette ut! 

tirsdag 11. april 2017

om noen spør...

Dette er en av de første påskene på gården. Ikke snø da heller. Vi som i starten trodde at Kviteseid lå hvit på denne tiden, måtte tro om igjen da vi kunne plukke blåveis og hvitveis i lia. Så selv om dette kan se ut som en skikkelig fjellgård, ligger det ikke så høyt, men vestvendt og i solhellingen, og da blir det tidlig vår. Noe jeg gleder meg masse over! Denne tiden kan jo ikke beskrives i ord. Under den brune bakken ligger alt det grønne og frodige på lur. 

Dette bildet...
Likheten: Bildet beskriver godt hvordan det ser ut oppe i bakkene hos oss nå også. Hvitveisen titter frem og det er knopper i alle trær. Det har vært knallvær, men vi må fortsatt ha på varme klær på grunn av nordavinden. Og så er det påskeferie. 
Forskjellen: Den gang bodde vi i campingvogn med hjemmesnekret spikertelt. Den vogna har vært en god arbeidsbrakke/hytte for oss. Og med stor platting og god utsikt da gitt! Da var utsiktene til innflytting så langt borte, at jeg syns det var ren utopi. Til tider glemte jeg at det lå et hus dere nede som faktisk kunne bli et hjem. Jeg visste det var så langt frem. Ikke skjønner jeg helt hvor jeg fikk tålmodigheten fra. Kanskje var det fordi det var en god blanding av skrekk og fryd. Flytte fra det som var kjent og kjært i byen, til noe helt nytt i ei bygd. Og så til de grader et oppussingsprosjekt...

Her kommer som følger et lite rush med instagrambilder fra min konto @livslyst 



Det i er i alle fall i dag så utrolig godt å vite at vi nærmer oss så ferdig med istandsettingen av huset, at vi snart kan flytte inn. Det er ikke lenger utopi. Jeg begynner å se for meg hvor de forskjellige tingene skal plasseres i det som skal bli vårt nye hjem. Skapet der... Hylla der... Bildet der... 
Ah! Denne påsken skal vi ikke bruke tid i en campingvogn. Vi skal kose oss på tunet. Plante, planlegge, spise, ha besøk, skravle og le. Og så skal vi jobbe litt. Sånn innimellom så vi kommer enda et skritt nærmere. Og om noen spør hva vi skal i påsken, skal jeg svare det jeg gleder meg aller mest til: Å sitte ved vindusposten på kjøkkenet, i midlertidige hagemøbler, med levende lys om kvelden. Da er det duket for gode samtaler kan jeg love. Da får vi en liten smakebit av hvordan det snart skal bli, og det føles... utrolig godt!

MED DETTE VIL JEG ØNSKE DERE EN 
FREDFULL OG GOD PÅSKEHØYTID!
Da tar jeg nemlig en liten og god ferie, så knottes vi mer rett over. Jeg gleder meg til å ta dere med videre på vår reise mot et skikkelig og anstendig liv på landet ;O)

torsdag 6. april 2017

med fremtidsbriller på

I know. Jeg har vist dere dette bildet før, men det fortjener en gjentagelse, og jeg har smurt det inn i mine fremtidsplaner. (I dette innlegget må dere altså bruke fremtidsbriller igjen. Se mer lenger nede.) På torsdager tar jeg av og til et tilbakeblikk (throwback thursday), og denne gangen må jeg bare nyte synet av hurdalsrosen inntil den gamle tømmerveggen igjen. For meg symboliserer dette selve essensen av å bo på et gammelt tun: 

Nytt og vakkert liv, med gamle og slitte tømmervegger som ramme. 

Denne hurdalsrosen står plassert foran den vesle stuen på Kviteseid Bygdetun. 
*Fakta Hurdalsrose er en gammel sort, den er hardfør og kan bli opptil fire meter høy. Blomstene er rosa, busken har ikke torner og blomstrer bare én gang hver sommer. Det gjelder altså å nyte anledningen! Historien forteller at det var en prestesønn fra Hurdal som en gang tok den med seg fra Tyskland. 

*Wikipedia

Vi har også plantet Hurdalsrose på gården. (Til høyre i dette bildet.) Klart vi måtte ha det, når denne sorten er av det gamle slaget ;O) Men ikke bare på grunn av det, den er jo så vill og vakker syns jeg. Spriker litt sånn i alle retninger, i forhold til Austin-rosen til venstre som vokser så tett og fint som en ball. 

Når vi kan begynne å plante hage foran huset, har jeg såå lyst å sette en Hurdalsrose foran et av vinduene, slik de har gjort det her. Det er sikkert ikke det mest praktiske, men såå vakkert da! Jeg har hatt det i planene siden jeg tok disse bildene i 2012. Vår første sommer som "gårdseiere" i Kviteseid. 

Ca slik ser det ut hos oss om dagen, men til sommeren er det meningen at sagen skal flyttes, og dette skal med tiden omgjøres fra byggeplass til hage! Det er så jeg nesten ikke tror det er sant. 

Så sett på dere fremtidsbrillene et lite øyeblikk her og se sammen med meg

- Treverket er blitt grått, vinduene er ferdig malte (farge litt uvisst enda), hvitmalt bislag (inngangsparti) på plass, plen og stein foran huset, hagemøbler foran kjøkkenvinduet til venstre og en høyreist hurdalsrose foran veslestua til høyre. 

Greit, vi er sikkert noen skikkelig romantiakararar, men fytti så koselig det kommer til å bli!

mandag 3. april 2017

dilla på luer av restegarn

Å kunne strikke ting litt sånn på impulsiven, det liker jeg. Det går jo ikke alltid med større prosjekt som gensere og kofter, men med luer derimot, er det bare å hive seg rundt når lysten kommer. Pinner og restegarn har jeg jo nok av etter blant annet dette Kofteboken-prosjektet ;O) Og til en slik lue går det knapt et nøste. Så nå blir det luer i alle slags farger. Til venner og familie. For jeg har fått litt dilla. 

Jeg startet med en til meg selv da, med garn jeg faktisk fant på Søstrene Grene - av alle ting. Jeg syns bare fargen var så nydelig. I en annen garnbutikk fant jeg en syntetisk dusk som var så fin. 

3-åringen her i huset fikk denne. I garn fra Sandnes Garn, og strikket med mye tynnere pinner. Den er godt brukt allerede og har blitt vasket, i alle fall våt, flere ganger. Den syntetiske dusken her, klippet jeg av en kjøpelue han aldri brukte. 

Det var så utrolig gøy å strikke fletter. Jeg får lyst å lage masse mer med dette mønsteret. På denne luen har jeg strammet inn og laget flette rett over vrangborden, på de andre har jeg ventet litt. Jeg har altså prøvd meg frem underveis. Både på antall masker og antall fletter, og hvordan jeg avslutter øverst i toppen. Nå har jeg kommet frem til en god løsning mener jeg. 

Som dere skjønner har jeg ikke gått ut fra noen oppskrift. Jeg husker ikke helt hvor jeg fant eksempel på et slikt mønster heller, men kanskje jeg kan skrive ned hvordan jeg har gått frem, om flere vil strikke? Dere får gi meg et hint ;O)

Denne strikket jeg til min pappa. Fletteluer til alle altså! Hihi. 

Hans pakket jeg inn i gråpapir. En liten hverdagsgave av et nøste restegarn og litt strikkekos noen kveldstimer. Det kaller jeg en vinn-vinn-situasjon. 

Den siste ble i en skjønn grønnfarge i Mini Alpakka fra Sandnes Garn. (Farge 8543) Jeg strikket med pinne 3. Den skal snart sitte på hodet til en liten jente-1-åring. Dette syns jeg ble en koselig vårlue!

torsdag 30. mars 2017

tbt norsk landstil

Da jeg startet å blogge i 2009, satt jeg faktisk i denne sofaen. I den til høyre i bildet. Jeg hadde kjøpt meg leilighet, hadde satt på plass alt jeg hadde samlet av gamle og nostalgiske ting og møbler gjennom mange år. Det var ikke snakk om å sette noe til side, nei alt skulle inn på disse 50 kvadratmeterne. Jeg måtte nesten gå sidelengs for å komme meg ut verandadøren, og det er utrolig å tenke på at også denne stuen inneholdt, i tillegg til dette dere ser her, en spisestue og en ekstraseng. Og da har jeg ikke nevnt de to store skapene som også var stappfulle av kopper og kar og andre ting som jeg kanskje en gang kunne få bruk for. Kunsten i å begrense seg var visst ikke min sterke side. Nå må jeg jo smile litt av det hele, men da koste jeg meg glugg. Den vesle leiligheten var mitt første ordentlige hjem utenom barndomshjemmet, og etter å ha studert og bodd flere steder i landet, var det så godt å endelig kunne sette tannbørsten på fast sted. Dessuten kunne jeg endelig leve ut min interiør-interesse i fullt flor. Og det gjorde jeg til gangs. Etter å ha trykket "enter" og bloggen var åpnet, satte jeg i gang med å ta bilder av alt sammen. Hver dag i flere år blogget jeg fra denne leiligheten, og bloggen ble raskt godt besøkt. I den tiden var ikke telefonene som små computere, og folk satt som regel foran en dataskjerm når de tok sin daglige runde i "blogglandia", som de kalte det. Med tastaturet foran seg, var det enkelt å legge igjen kommentarer, og jeg husker gleden ved å kunne kommunisere med nye mennesker på denne måten. Det er fint å tenke tilbake på hvordan det hele startet. På tiden i leiligheten min, alle tingene jeg hadde så glede av å sette sammen, og alt jeg drev med som ble dokumentert og "kringkastet". Lappeteppet som ligger over overnevnte sofa, ble jo en aldri så liten "landeplage". Det var ikke få slike tepper som ble heklet i etterkant, og det havnet også på trykk i et blad. Det var jo slik det var. Man snappet opp tips og idèer hos hverandre og gjorde det til sitt eget.  Ikke minst husker jeg alle rundene jeg hadde inn til andre bloggere, og så på nære nippet jeg var på å male hele denne leiligheten hvit. I lyset av "fransk landstil" og "chabby chic" var jeg mange ganger fristet til å følge strømmen. Men den satt langt inne. Skulle jeg virkelig male over den fine blåfargen på soverommet, og den fine, fine grønnfargen på badet?

Det ble heller til at jeg tok i retningen av det som var mer naturlig for mitt hjerte, og av ting og møbler jeg hadde samlet opp. Det meste jeg hadde var jo norske arvede bruksting og loppefunn. Så skapte jeg heller mitt eget norske landstils-univers. Jeg husker jeg laget et blogginnlegg om dette. "Hva med den norske stilen da?" var overskriften. Hele innlegget kan du faktisk lese HER om du vil. Det er vittig å se hvordan et innlegg på LivsLyst så ut den gangen, så hold fast, men jeg syns jeg har noen gode poeng i teksten ;O) 

Og det er i den retningen jeg har fortsatt. Visst er det så utrolig mye inspirasjon å hente på blogger og i interiørblader. Den ene trenden etter den andre ruller opp. "I år er gul årets farge"- type... Jeg orker bare ikke å henge med. Jeg kan like det godt det jeg ser, men jeg vil ikke gjøre noe med det selv. Jeg tenkte tidlig, allerede på jenterommet hjemme hos mamma og pappa, hvis jeg samlet på gamle møbler og bruksting ville jeg ikke måtte bytte ut for hver nye trend som kom. Og jeg syns det er noe herlig befriende i det å følge sin egen akse. Man må så klart ta høyde for at man endrer seg med tiden. Alt er ikke statisk. Hverken smaken, interessene våre eller oss selv, men når jeg ser tilbake på dette i dag, ser jeg jo at jeg har gått den samme veien, men kanskje bare blitt mer rendyrket. Jeg vil stadig lære mer om hvordan gammelt håndverk ble utført, jeg vil fortsatt i dag bruke de gamle møblene som er bunnsolide og ofte hjemmesnekrede, og jeg vil mer og mer bruke rene materialer med høy kvalitet som også holder lenge. Jeg liker fortsatt det gamle og norske, forskjellen er bare at jeg ikke har tenkt å fylle hele gårdshuset med ting. Det som ikke får plass der opp, det får vi kvitte oss med. For noe har altså endret seg på disse årene. Jeg har nemlig ikke tenkt å gå sidelengs for å komme meg gjennom dørene!

***

 Men et aldri så lite tilbakeblikk er jo gøy. (Bildene er tatt av fotograf Bård Jørgensen.)

Trykk deg inn HER og HER for å se mer av hvordan leiligheten så ut. 

onsdag 29. mars 2017

vil du vite min vårdrøm?

Dette innlegget blir bare et slikt et med bilder som kanskje kan inspirere og gi en god vårfølelse. 
Et og annet tips følger også med, 
dessuten får du vite hva som er min vårdrøm

Vårdrøm: I hagen her i leiehuset vokser det snøklokker i skråingene. Et hvitt teppe har bredd seg ut og stukket seg frem gjennom gresstrå og døde blader. Et sikkert vårtegn, selv om frostnettene fortsatt kan komme. Snøklokkene, de har bestemt seg for å ta sjansen, og jeg har bestemt meg for at jeg må plante slike på gården. Så vakkert det er når de utrolig vakre blomstene dukker frem på den bare og litt gustne bakken. Da jeg tittet ut av soveromsvinduet i dag, kjente jeg lukten av vedfyring. En av naboene hadde fyrt opp i ovnen, og nå spredde røyken seg sakte i den stille luften. Jeg begynte nesten å gråte litt. Ja, det er helt sant. Den lukten blandet med den fortsatt litt kalde vårluften, synet av den bare bakken, alle spirene og det som skal komme fremover nå... det gir en så god følelse, og det ga meg nesten tårer i øynene. Jeg har noen ganger et drømmende bilde av hvordan det vil være å bo på gården vår, og dette fikk tankene til å fare. Jeg så for meg -

..."mennesker på tunet en deilig vårdag. Noen raker seg lykkelig gjennom tørre gresstrå og gammelt løv, andre står for det mer sosiale med prat og historier de alle må le av. Nå skal det bli fint, derfor fyrer de opp et bål bak låven. Kvist og kvast går opp i røyk, og den gode lukten sprer seg over jordene. Barna løper glade rundt, kanskje prøver de en barkbåt i bekken? Etterhvert tar de seg alle tid til både kaffe og vafler ved langbordet. Praten høres av dem som går forbi og skal på tur litt lenger opp i heia. På veien ned kommer de innom for å hilse på. "Vi gikk forbi. Vi hørte dere". "Så koselig!" får de til svar og de mener det. For hele dagen er disse menneskene ute og steller i stand til det som skal komme, og det er plass til mange på turnet. Våren er her, utelivet har for alvor begynt, og å dele dette med andre mennesker, er det som gjør dem lykkelige."

Ja, jeg kan drømme meg bort i blant, men drømmer er ikke farlige. Jeg tenker at det må være slik at jo mer vi drømmer, jo mer får vi oppleve. Et liv uten en drøm eller håp, det stagnerer, men en som tør drømme og prate om idéene sine, kan oppnå mer enn han selv tror. Nye dører åpnes ofte i møte med andre. Ønskene kan være store eller små, og dette er altså en av mine; den lille vårdrømmen. Og disse menneskene i fortellingen, de må være oss de da? Vår familie på tre. For å realisere hele dette bildet, må vi nok få oss noen flere barn, eller vi kan få besøk da! Det er jo raskere gjort. 

Ps! Hvis, hvis, hvis dette mot formodning skulle virke som et hint om dugnad, så er det herved avklart! Dette handler om å være sammen, og nyte de hverdagslige øyeblikkene som stadig kommer vår vei. Hihi. Vi har allerede hatt slike vårdager, men jeg vil gjerne ha flere!

Fakta: Snøklokke er en liten løkplante som dukker opp tidlig på våren. Den sprer seg både med løk og frø. Den trives i skyggen. Den åpner seg og strekker seg mot lyset der oppe, men selve blomsten er stor og tung og den henger derfor litt med hodet. På en lykkelig måte ;O) Om kvelden folder den sine hender og går til ro for natten, før den igjen folder seg ut og tar i mot varmen og lyset. Den er skjønn. Jeg vil helt klart ha sånn på gården!

Tips: Og så til slutt det vesle tipset jeg innledet med. Lag en liten bukett med snøklokker og for eksempel en syrinkvist, bind om med litt naturhyssing, og du har en kuvért til hver! Koselig på venninne-lunchen eller kanskje du skal unne deg litt vårglede av dette slaget til familiens dessert etter middagen?